|
|
Kunstnerisk svak film sluker penger. Filminstituttet gir 246 millioner kroner til spillefilm i 2009. TV-drama fikk tildelt 16 millioner kroner. Til tross for at det er tv-seriene som intenasjonalt har stått for filmatisk nyskapning de siste årene. I tillegg har Film&Kino en rekke støtteordninger for import og distribusjon av spillefilm.
TV2 ønsket filmstøtte, men fikk det ikke. Danskene averterer for tiden over to helsider for en ny TV serie som heter Blekinggade. De satser. Det må vi også. Vi er sulteforet på god, norsk TV-dramatikk. The Wire og Mad Men gikk NRK hus forbi. De gir oss Himmelblå, og Kodenavn Hunter. For statlige kroner. Begge forutsigelige, dødskjedelige og glatte produksjoner.
En periode fråtset jeg i DVD er med spillefilm. Og før det VHS. Men noe har skjedd med forholdet til filmen. Det begynte for ca 10 år siden med Sopranos. En serie man ble oppslukt av. Som var kunstnerisk sterk. Siden har det kommet flere flotte serier. I takt med dette har jeg begynt å tvile på spillefilmen som form. Kvalitetsseriene ga meg briller som gjorde at jeg så mye av spillefilmens svakheter. Synes ofte at filmene knekker på midten. Da gidder jeg ikke se mer. Film er et langt og anstrengende lerret å farge.
Det ser ut til å være slik at jo nærmere døden en kunstform er, jo dyrere blir den i treff pr. bruker. Operaen er det sterkeste eksemplet, ingenting er dyrere enn opera pr. billett. Litteraturen sliter, poesien er nær utradert fra bokhandlerhyllene. Jazzen er relativt død og må ha kroner. Rocken også. Den har til og med fått museum. Alle disse kunstformene har livets rett, men det er ikke der nyskapningen skjer lenger.
TV-seriene når flere enn film, og er derfor et viktig medium. Dersom man først skal bruke statlige kroner får man trolig mer igjen kunstnerisk ved å støtte TV serier framfor spillefilm.
Poltikerne er redd for konsekvensene. Film skal trekke folk til sentrum for å skape liv. De frykter tomme kinoer. Vel er filmstøtte dyrt. Men tomme kinoer er dyre å drive de også.
Når man klarer å lage kvalitetserier i kommerslandet USA, må det bety at det finnes et stort marked for slike. Folk vil ha det.
Jeg skulle ikke på fest. Jeg skulle ikke ut å være rebell. Jeg skulle ikke posere som ung. Kanskje var jeg blitt ekstremt gammel, helt plutselig?
Rocken kjedet meg.
Jeg var tjuesju år gammel og det begynte å bli langt mellom de musikalske drammene etter at New Wave og Punk bølgen la seg. Musikken ble spilt av vane, den plaget hjerterytmen min.
Jeg valgte stillheten. Men den finnes jo ikke.
I essaysamlingen “Romankunsten” av Kundera skriver han om romankomposisjon med utgangspunkt i Beethovens sene strykekvartetter. Våren 89 lånte jeg en CD-boks med den musikken på Bekkestua bibliotek. Alban Berg kvartetten stod for innspillingen. Gå mann, som de sier i Bergen. For en musikk!
De består av Opus 127 (1824) Opus 130 (1827) Med den berømte Cavatinaen, Opus 131.(1826) Her legger Beethoven ut på uendelige lange syretripper og er det tidlige attenhundretallets svar på Greatful Dead. Her er mye eksperimentering. Opus 132 (1826) Med Heiliger Dankgesang som beskriver følelsene han gjennomgikk da han etter et lenger sykeleie ble frisk. Den er vakker med overraskende vendinger. Som livet selv. Opus 133 (1826)Består kun av den eksperimentelle fugatiske og ekstatiske Grosse Fuge som opprinnelig var ment å være finale i et tidligere opus, men som utgiver mente var for sært. Ble derfor publisert alene. Både en ufordring for lytter og ensembler. Sjelden noen lykkes; det gjelder både som lytter, og som framfører. Alban Berg kvartetten lykkes etter min mening, og gjorde det også mulig for meg og tillitsfullt kaste meg ut i vanviddet. Alban Berg kvartetten er muligens benchmark for meg fordi jeg hørte dem først og forelsket meg i deres innspilling.
Opus 135 ( 1826) har en lettere karakter og siterer den tidlige Beethovens stil, men under de langsomme, lange satsene legger han ut på en og annen trip igjen.
Ekspertisen påstår at han var i stand til å skrive disse verkene fordi han var døv, og derfor hadde en annen tidsopplevelse. Kanskje hørsel er en uting for komponister?
Gjennom nesten et helt år spilte jeg disse kvartettene. Dag ut og dag inn. Fant nye yndlingssatser. Ved juletider 89 fikk jeg antatt min første roman. Jeg dro sporenstreks til Göteborg. Tok inn på et hotell på Esplanaden. Dusjet,kledde på meg dressen, åpnet en halv flaske Grönsted konjakk, og spilte Grosse fuge på medbrakt gettoblaster. Slik ville jeg feire.
Beethoven var bare enerverende. Jeg spolte litt fram og tilbake, men forstod at jeg hadde spilt i hjel Beethovens sene strykekvartetter i løpet av snaut år. Jeg hørte på andre innspillinger, men de falt ikke i smak.
Etter nesten 20 år dukket opus 132 opp på en innspilling av Brandis kvartetten i selveste piratbukta. En LP innspilling, for lengst ute av katalogene, men digitalisert av en entusiastisk tysker og lagt ut på nettet. Så fikk jeg atter oppleve noen av disse satsene som nye. Oh lykke, musikken levde igjen!
I siste nummer av Morgenbladet (20/11) var det et intervju med den østerrikske forfatteren Peter Handke. Et på mange måter kostelig intervju med en fyr som demonstrerer hva Tourettes syndrom går ut på. Han er kjent for sine voldsomme, aggressive utbrudd. Har vært gift en rekke ganger, som regel med skuespillerinner. Og han skal ha sloss med dem alle.
Handke har vært en av de viktigste forfatterne for meg siden jeg begynte å lese ham. I likhet med en del andre forfattere har jeg kommet i gang med skriving selv når jeg leser Handke.
”Hjemreisen” (Langsahme Heimkehr på tysk) av Peter Handke kom på norsk i 1982, oversatt av Unn Bendeke, som har oversatt en rekke av romanene hans fra sytti og åttitallet. Den kom ikke ut i hardcover og man måtte sprette opp sidene med kniv. Hva går man ikke glipp av i dag? Innledningen lyder slik:
”Sorger hadde rukket å overleve en rekke mennesker som var kommet til å stå ham nær, han følte ingen lengsel mer, men mang en gang en selvforforglemmende fryd over å være til – og stundom en higen etter forløsning som var gått ham i blodet og hvilte som et trykk på hans øyelokk”
Jeg så dette sitatet i en katalogtekst til en utstilling av maleren Helge Korvald som fant sted tidlig på åttitallet. Sitatet fikk meg til å skaffe meg boken og lese ”Hjemreisen”.
”Hjemreisen” skaper en vending i Handkes forfatterskap. Språket er et annet enn i tidligere bøker. Det er fylt med patos, men på en kul måte. Vendingen skyldes kriser han opplevde på syttitallet. Moren hans tok livet sitt, og han gjennom gikk opprivende skilsmisse like etterpå.
Etter en reise til Alaska tok han inn på Hotel Adams på Upper East side og skrev Hjemreisen. Han skal ha båret med seg innledningen, som utgjøres av sitatet ovenfor, i lang tid før han gikk i gang.
Skriften i ”Hjemreisen” virket på meg på en annen måte en jeg var vant til. Jeg opplevde en ny og uvant måte å tenke og være på mens jeg leste ham. Jeg fikk lyst til å skrive selv. Handke var inspirerende.
”Hjemreisen” handler om form, om å gjenoppdage form som er tilslørt av nåtiden. Han frigjør verden gjennom sitt blikk, sin årvåkenhet. I Morgenbladintervjuet vedgår han at han tillater seg og ikke å være årvåken to, tre ganger om dagen. Årvåkenheten preger tekstene hans. Og språket har noe av den samme evnen til å stanse tiden som Proust har.
Jeg vil anbefale alle som er nysgjerrige på Handkes forfatterskap å begynne med ”Hjemreisen”.
Saab ligger i krampetrekninger. Folk i Trollhättan engster seg til jul. Trolig forvinner Saab fra veiene. Men det vil ta tid. De som har en gammel Saab vil nok sørge for at den fortsetter å rulle en god stund.
Det er lenge siden Saab var særlig svensk. Men en gang var den det. Bilen sprang ut av flyfabrikken Saab og hadde en del elementer som hintet om fly.
Vår første bil, en Saab 95, 59 modell av årgang, var rød, med tre sylindrer og totakters motor, født med litt over 40 hester og død med en god del under. Den mistet nemlig mye av effekten mot slutten av sitt liv.
Saaben vår døde på Saltfjell. I 1965 gikk Saaben i eselfart oppover Saltfjellet. Bilen ble kalt Jungeltromma. Den slo vilt opp bakkene. Men de heftige røyksignalene den slapp ut bak, fortalte alle og enhver at den var i nød. Bittert var det for min pipesugende far og slippe forbi den ene bobla etter den andre, en og annen Fiat 500 jog også forbi i rallyet mot neste ferjekø et sted i Nordland.
Saaben var moderne, og den var svensk. Sverige var moderne i 1959. Veldig moderne for oss fra Tromsø.
I dag er ikke Sverige moderne. Ikke på den måten. Det moderne Sverige er blitt frakjørt og Saab ligger i grøfta. Bård Eker kom med sin kranbil for å trekke den opp av myra, men GM viste seg å være en sugemyr og ville ikke slippe.
Jeg tror dette er slutten for Saab. Tragisk for alle i Trollhättan og kjipt for alle underleverandører. Nå kommer kineserne, inderne og trolig også sambafolket i Sør-Amerika med nye, billige biler tilpasset en ny tid. Så snipp snapp snute, eventyret er ute.
Men svenskene er jo mye bedre enn oss på å utvikle grønn energi. Faktisk enormt mye bedre. Når oljen renner ut, kan svenskene le igjen.
Karl Ove Knausgård har mottatt en fortjent Bragepris. I tillegg burde han fått ti piskeslag. Da jeg leste Knausgårds “Ute av verden” for elleve år siden ble jeg voldsomt imponert over den litterære kraften Men også litt skrekkslagen. Jeg hadde dengang en felles bekjent med Knausgård. Jeg spurte ham: hvordan kan denne mannen fortsette å skrive bøker etter dette? Han kan jo ikke gå lenger nå. Det må være en forferdelig påkjenning å gi ut en slik bok. Min bekjente svarte at Knausgård ville takle det bra, han var så godt gift. Vel, det var tydeligvis ikke hun. Hun, som han var gift med da.
Det har heller ikke vært lett for Knausgård å fortsette. Han fulgte opp etter en lang tids pause med en bok som ble hyllet av mange, ”En tid for alt”, men som jeg tidvis fant ganske trettende. Han sliter. Så løser han problemet sitt med å ta den enda lenger ut enn med debuten ”Ute av verden”, med ”Min Kamp”. Han bare fortsetter, og fortsetter på noe som enten er terapi, eller vil virke motsatt. Han er litteraturens Sindead o’Connor. Så nakent, så ærlig. Slik oppfattes det av oss. Og sikkert også av ham.
De fleste kritikerne hyller ham, men det er noen kritiske røster også. Jeg synes tidvis, særlig i begynnelsen at teksten er løs og lite tett i del 1 av ”Min kamp”. Det drar seg til mot farens død. Siste halvdel er sterk. Tettere enn vi kommer på Karl Ove, broren og farmora kommer vi sjelden på noen, for ikke å snakke om det stedlige. Farmors hus.
Det Knausgård gjør er likevel umoralsk. Han gjengir samtaler med andre, trekker uskyldige inn prosjektet som opplagt vil trives dårlig med å være der. Det betyr ikke at jeg mener at han burde latt vær å utgi dette. Men det bør koste noe å gjøre sånn som dette.
Det er nesten litt trist at det er så enkelt å utlevere seg og sine. Jeg foreslår mellom fem og ti piskeslag for å få utgi bøker av denne typen. Om forleggeren tar i mot disse piskeslagene, eller om forfatteren og forlag deler på straffen spiller ingen rolle. En slik ordning tror jeg heller ikke Knausgård hadde hatt noe i mot.
På grunn av noe interesse for tema vitenskap kontra alternativ(kvakksalveri) tenkning, vil jeg blogge om dette. Märtha og englene hennes er ikke det store problemet her, men folkets lengsel eter slikt. Denne lengselen skal man ikke le av. Folk savner noe. Men dette savnet betyr ikke at man skal skal kaste logisk fornuft på båten.
Jeg ble bekymret da jeg så Mor Behn med de fine, fargerike krystallsteinene smile selvsikkert mot “lægen” og Vitenskapen han repressenterte. Hun visste at hun hadde folket på sin side mot denne agressive freaken.
Folk liker ikke vitenskap. Vitenskapen tar feil hele tiden. Man utsettes for medisner med bivirkninger, folk blir endog i noen tilfelle syke og dør av dem. Vitenskapen er feilbarlig, og sammen med kyniske profittinteresser kan resultatene noen ganger være tvilsomme. Men det er det feilbarlige, og mulighten til å påvise dette som er det store med vitenskapen. Märthas engler kan vi ikke teste om finnes eller ei. Det jeg liker minst med alternativ folk, er den autoritære ufeilbarligheten som krever underkastelse, åndelig. Det er nettopp umuligheten av å avsløre de alternative som er det skumle med dem. Og når det gjelder profitt er de i hvert fall ikke mindre grådige enn andre.
Å lese papiravis er som å være sammen med et døende menneske, ifølge forfatteren Michael Wolff.
Vi leser mye aviser trodde jeg. Etter at jeg begynte å lese aviser på Kindle, NY Times. Independent og Daily Telegraph oppdaget jeg at avislesningen min var en illusjon. Kindle avslørte hvor mange artikler jeg hoppet over, og hvor lite jeg leste av hver artikkel.
Dette ville sikkert forholdt seg annerledes, tenkte jeg, dersom det hadde vært norske aviser på Kindle shop. Så leste jeg et intervju med Michael Wolff i Weekendavisen. Han innrømmer også hvor lite av stoffet i en papiravis han egentlig leser. Avisen er ikke noe man leser, men et rituale for frokost. Noe man griper til på en kafé eller blar i på T-banen.
Når man slutter å lese papiraviser er det altså egentlig lite man går glipp av. For man har likevel aldri lest særlig mye i dem. Wolff påstår også at det lille man har lest ikke har noen særlig verdi.
At kvalitetsjournalistikken er i fare, kjenner vi igjen fra den norske debatten. Wolff drar det hele bare litt lenger, ved å si at den aldri egentlig fantes.
Her hjemme skjærer mediehusene ned på utgifter til journalistikk og velger stoff for å gå etter annonsemarkedet. Det hjelper bare ikke. Særlig ikke når annonsørene får betalt pr. klikk på nettet. De har endelig forstått at annonsene deres aldri ble lest på papir. De ble bare bladd i.
Til nå har jeg trodd jeg leste aviser. Weekendavisen tok fra meg den illusjonen.
Les artikkelen: Bla fram til s. 31 i Weekendavisens elektroniske versjon, nr. 46.
Her er Wolffs offisielle webside.
Welcome to WordPress. This is your first post. Edit or delete it, then start blogging!
|
|