“HJEMREISEN”, EN FIN INNGANG TIL PETER HANDKE SITT FORFATTERSKAP

I siste nummer av Morgenbladet (20/11) var det et intervju med den østerrikske forfatteren Peter Handke. Et på mange måter kostelig intervju med en fyr som demonstrerer hva Tourettes syndrom går ut på.  Han er kjent for sine voldsomme, aggressive utbrudd. Har vært gift en rekke ganger, som regel med skuespillerinner. Og han skal ha sloss med dem alle.

Handke har vært en av de viktigste forfatterne for meg siden jeg begynte å lese ham.  I likhet med en del andre forfattere har jeg kommet i gang med skriving selv når jeg leser Handke.

”Hjemreisen” (Langsahme Heimkehr på tysk) av Peter Handke kom på norsk i 1982, oversatt av Unn Bendeke, som har oversatt en rekke av romanene hans fra sytti og åttitallet. Den kom ikke ut i hardcover og man måtte sprette opp sidene med kniv. Hva går man ikke glipp av i dag? Innledningen lyder slik:

”Sorger hadde rukket å overleve en rekke mennesker som var kommet til å stå ham nær, han følte ingen lengsel mer, men mang en gang en selvforforglemmende fryd over å være til – og stundom en higen etter forløsning som var gått ham i blodet og hvilte som et trykk på hans øyelokk”

Jeg så dette sitatet i en katalogtekst til en utstilling av maleren Helge Korvald som fant sted tidlig på åttitallet. Sitatet fikk meg til å skaffe meg boken og lese ”Hjemreisen”.

”Hjemreisen” skaper en vending i Handkes forfatterskap.  Språket er et annet enn i tidligere bøker. Det er fylt med patos, men på en kul måte. Vendingen skyldes kriser han opplevde på syttitallet. Moren hans tok livet sitt, og han gjennom gikk opprivende skilsmisse like etterpå.

Etter en reise til Alaska tok han inn på Hotel Adams på Upper East side og skrev Hjemreisen.  Han skal ha båret med seg innledningen, som utgjøres av sitatet ovenfor, i lang tid før han gikk i gang.

Skriften i ”Hjemreisen” virket på meg på en annen måte en jeg var vant til. Jeg opplevde en ny og uvant måte å tenke og være på mens jeg leste ham. Jeg fikk lyst til å skrive selv. Handke var inspirerende.

”Hjemreisen” handler om form, om å gjenoppdage form som er tilslørt av nåtiden. Han frigjør verden gjennom sitt blikk, sin årvåkenhet.  I Morgenbladintervjuet vedgår han at han tillater seg og ikke å være årvåken to, tre ganger om dagen.  Årvåkenheten preger tekstene hans. Og språket har noe av den samme evnen til å stanse tiden som Proust har.

Jeg vil anbefale alle som er nysgjerrige på Handkes forfatterskap å begynne med  ”Hjemreisen”.