Karl Ove Knausgård har mottatt en fortjent Bragepris. I tillegg burde han fått ti piskeslag. Da jeg leste Knausgårds “Ute av verden” for elleve år siden ble jeg voldsomt imponert over den litterære kraften Men også litt skrekkslagen. Jeg hadde dengang en felles bekjent med Knausgård. Jeg spurte ham: hvordan kan denne mannen fortsette å skrive bøker etter dette? Han kan jo ikke gå lenger nå. Det må være en forferdelig påkjenning å gi ut en slik bok. Min bekjente svarte at Knausgård ville takle det bra, han var så godt gift. Vel, det var tydeligvis ikke hun. Hun, som han var gift med da.
Det har heller ikke vært lett for Knausgård å fortsette. Han fulgte opp etter en lang tids pause med en bok som ble hyllet av mange, ”En tid for alt”, men som jeg tidvis fant ganske trettende. Han sliter. Så løser han problemet sitt med å ta den enda lenger ut enn med debuten ”Ute av verden”, med ”Min Kamp”. Han bare fortsetter, og fortsetter på noe som enten er terapi, eller vil virke motsatt. Han er litteraturens Sindead o’Connor. Så nakent, så ærlig. Slik oppfattes det av oss. Og sikkert også av ham.
De fleste kritikerne hyller ham, men det er noen kritiske røster også. Jeg synes tidvis, særlig i begynnelsen at teksten er løs og lite tett i del 1 av ”Min kamp”. Det drar seg til mot farens død. Siste halvdel er sterk. Tettere enn vi kommer på Karl Ove, broren og farmora kommer vi sjelden på noen, for ikke å snakke om det stedlige. Farmors hus.
Det Knausgård gjør er likevel umoralsk. Han gjengir samtaler med andre, trekker uskyldige inn prosjektet som opplagt vil trives dårlig med å være der. Det betyr ikke at jeg mener at han burde latt vær å utgi dette. Men det bør koste noe å gjøre sånn som dette.
Det er nesten litt trist at det er så enkelt å utlevere seg og sine. Jeg foreslår mellom fem og ti piskeslag for å få utgi bøker av denne typen. Om forleggeren tar i mot disse piskeslagene, eller om forfatteren og forlag deler på straffen spiller ingen rolle. En slik ordning tror jeg heller ikke Knausgård hadde hatt noe i mot.
Liker det du skriver om Knausgård her. Men tror du ikke det har kostet allerede? Sier han ikke det i et intervju, at han ser seg selv i speilet og ser furene i pannen som er skarpe som om de skulle vært skåret ut…jeg tror det har kostet, at det ikke har vært enkelt, og at ingen kan gi ham piskeslag han ikke allerede har gitt seg selv.
Men jeg ser poenget ditt likevel. Jeg tror det ville vært godt for Knausgård selv å få noen offentlige piskeslag, slik at han slapp å gi seg selv dem, alle. Det må være en svært blandet glede å motta så mye hyllest for nettopp disse kamp-bøkene.
En del av de som er i hans familie og som har blitt trukket inn i bøkene har reagert på hans fremstilling av dem. Selv om de viktigste har lest manus på forhånd. Hva er det som er umoralsk? Det er et retorisk spørsmål, jeg stiller det selv, men har ikke noe svar. Finnes det moral, umoral, i kunst, eller er den amoralsk? Jeg synes det er et vanskelig spørsmål i stille i forhold til kunst. Er ikke noen av kunstens mening, hvis en kan si det slik, å sette søkelyset på det vedtatte, det vi ser som moral, norm, og få oss til å tenke annerledes? Våkne? Eller er det et romantisk kunstsyn? Hvor langt kan man gå i kunst? Kan man male bilder med en død manns hånd? Kan man skrive en roman som går så tett på eget liv som ingen selvbiografi ville gjøre det, og samtidig utlevere andre? Hva ved en selv og andre er det som utleveres? Deres sannheter? Deres erfaringer? Deres sårbarhet? Likevel: Sett gjennom forfatterens blikk, og derfor egentlig hans (i dette tilfelle) sannheter, erfaringer, sårbarhet. Selv om han setter de andre i en sårbar posisjon, fordi det kunne bli tolket som den ene Sannheten. Vi har så lett for det. Vi ser etter Sannheten. Det er enklere enn å forholde seg til flere, mange, mulige sannheter – eller at det kanskje ikke finnes noen sannhet i det hele tatt.
Kanskje vi som lesere skulle få vår andel av piskeslagene?