OM Å SPILLE I HJEL MUSIKK

Jeg skulle  ikke på fest. Jeg skulle ikke ut å være rebell. Jeg skulle ikke posere som ung. Kanskje var jeg blitt ekstremt gammel, helt plutselig?

Rocken kjedet meg.

Jeg var tjuesju år gammel og det begynte å bli langt mellom de musikalske drammene etter at New Wave og Punk bølgen la seg.  Musikken ble spilt av vane, den plaget hjerterytmen min.

Jeg valgte stillheten. Men den finnes jo ikke.

I essaysamlingen “Romankunsten” av Kundera skriver han om romankomposisjon med utgangspunkt i Beethovens sene strykekvartetter. Våren 89 lånte jeg en CD-boks med den musikken på Bekkestua bibliotek. Alban Berg kvartetten stod for innspillingen.  Gå mann, som de sier i Bergen. For en musikk!

De består av Opus 127 (1824) Opus 130 (1827) Med den berømte Cavatinaen, Opus 131.(1826) Her legger Beethoven ut på uendelige lange syretripper og er det tidlige attenhundretallets svar på Greatful Dead. Her er mye eksperimentering. Opus 132 (1826) Med Heiliger Dankgesang som beskriver følelsene han gjennomgikk da han etter et lenger sykeleie ble frisk.  Den er vakker med overraskende vendinger. Som livet selv. Opus 133 (1826)Består kun av den eksperimentelle fugatiske og ekstatiske Grosse Fuge som opprinnelig var ment å være finale i et tidligere opus, men som utgiver mente var for sært. Ble derfor publisert alene. Både en ufordring for lytter og ensembler. Sjelden noen lykkes; det gjelder både som lytter, og som framfører. Alban Berg kvartetten lykkes etter min mening, og gjorde det også mulig for meg og tillitsfullt kaste meg ut i vanviddet. Alban Berg kvartetten er muligens benchmark for meg fordi jeg hørte dem først og forelsket meg i deres innspilling.

Opus 135 ( 1826) har en lettere karakter og siterer den tidlige Beethovens stil, men under de langsomme, lange satsene legger han ut på en og annen trip igjen.

Ekspertisen påstår at han var i stand til å skrive disse verkene fordi han var døv, og derfor hadde en annen tidsopplevelse.  Kanskje hørsel er en uting for komponister?

Gjennom nesten et helt år spilte jeg disse kvartettene. Dag ut og dag inn. Fant nye yndlingssatser. Ved juletider 89 fikk jeg antatt min første roman. Jeg dro sporenstreks til Göteborg. Tok inn på et hotell på Esplanaden.  Dusjet,kledde på meg dressen, åpnet en halv flaske Grönsted konjakk, og spilte Grosse fuge på medbrakt gettoblaster. Slik ville jeg feire.

Beethoven var bare enerverende. Jeg spolte litt fram og tilbake, men forstod at jeg hadde spilt i hjel Beethovens sene strykekvartetter i løpet av snaut år. Jeg hørte på andre innspillinger, men de falt ikke i smak.

Etter nesten 20 år dukket opus 132 opp på en innspilling av Brandis kvartetten i selveste piratbukta. En LP innspilling, for lengst ute av katalogene, men digitalisert av en entusiastisk tysker og lagt ut på nettet. Så fikk jeg atter oppleve noen av disse satsene som nye. Oh lykke, musikken levde igjen!