Er spillefilmen utdatert?

Kunstnerisk svak film sluker penger. Filminstituttet gir 246 millioner kroner til spillefilm i 2009. TV-drama fikk tildelt 16 millioner kroner. Til tross for at det er tv-seriene som intenasjonalt har stått for filmatisk nyskapning de siste årene. I tillegg har Film&Kino en rekke støtteordninger for import og distribusjon av spillefilm.

TV2 ønsket filmstøtte, men fikk det ikke. Danskene averterer for tiden over to helsider for en ny TV serie som heter Blekinggade. De satser. Det må vi også.  Vi er sulteforet på god, norsk TV-dramatikk. The Wire og Mad Men gikk NRK hus forbi. De gir oss Himmelblå, og Kodenavn Hunter. For statlige kroner. Begge forutsigelige, dødskjedelige og glatte produksjoner.

En periode fråtset jeg i DVD er med spillefilm. Og før det VHS. Men noe har skjedd med forholdet til filmen. Det begynte for ca 10 år siden med Sopranos.  En serie man ble oppslukt av. Som var kunstnerisk sterk. Siden har det kommet flere flotte serier. I takt med dette har jeg begynt å tvile på spillefilmen som form. Kvalitetsseriene ga meg briller som gjorde at jeg så mye av spillefilmens svakheter. Synes ofte at filmene knekker på midten. Da gidder jeg ikke se mer. Film er et langt og anstrengende lerret å farge.

Det ser ut til å være slik at jo nærmere døden en kunstform er, jo dyrere blir den i treff pr. bruker.  Operaen er det sterkeste eksemplet, ingenting er dyrere enn opera pr. billett. Litteraturen sliter, poesien er nær utradert fra bokhandlerhyllene. Jazzen er relativt død og må ha kroner. Rocken også. Den har til og med fått museum. Alle disse kunstformene har livets rett, men det er ikke der nyskapningen skjer lenger.

TV-seriene når flere enn film, og er derfor et viktig medium. Dersom man først skal bruke statlige kroner får man trolig mer igjen kunstnerisk ved å støtte TV serier framfor spillefilm.

Poltikerne er redd for konsekvensene. Film skal trekke folk til sentrum for å skape liv. De frykter tomme kinoer. Vel er filmstøtte dyrt. Men tomme kinoer er dyre å drive de også.

Når man klarer å lage kvalitetserier i kommerslandet USA, må det bety at det finnes et stort marked for slike. Folk vil ha det.