Handke har vært en av de viktigste forfatterne for meg siden jeg begynte å lese ham.  I likhet med en del andre forfattere har jeg kommet i gang med skriving selv når jeg leser Handke.

”Hjemreisen” (Langsahme Heimkehr på tysk) av Peter Handke kom på norsk i 1982, oversatt av Unn Bendeke, som har oversatt en rekke av romanene hans fra sytti og åttitallet. Den kom ikke ut i hardcover og man måtte sprette opp sidene med kniv. Hva går man ikke glipp av i dag? Innledningen lyder slik:

”Sorger hadde rukket å overleve en rekke mennesker som var kommet til å stå ham nær, han følte ingen lengsel mer, men mang en gang en selvforforglemmende fryd over å være til – og stundom en higen etter forløsning som var gått ham i blodet og hvilte som et trykk på hans øyelokk”

Jeg så dette sitatet i en katalogtekst til en utstilling av maleren Helge Korvald som fant sted tidlig på åttitallet. Sitatet fikk meg til å skaffe meg boken og lese ”Hjemreisen”.

”Hjemreisen” skaper en vending i Handkes forfatterskap.  Språket er et annet enn i tidligere bøker. Det er fylt med patos, men på en kul måte. Vendingen skyldes kriser han opplevde på syttitallet. Moren hans tok livet sitt, og han gjennom gikk opprivende skilsmisse like etterpå.

Etter en reise til Alaska tok han inn på Hotel Adams på Upper East side og skrev Hjemreisen.  Han skal ha båret med seg innledningen, som utgjøres av sitatet ovenfor, i lang tid før han gikk i gang.

Skriften i ”Hjemreisen” virket på meg på en annen måte en jeg var vant til. Jeg opplevde en ny og uvant måte å tenke og være på mens jeg leste ham. Jeg fikk lyst til å skrive selv. Handke var inspirerende.

”Hjemreisen” handler om form, om å gjenoppdage form som er tilslørt av nåtiden. Han frigjør verden gjennom sitt blikk, sin årvåkenhet.  I Morgenbladintervjuet vedgår han at han tillater seg og ikke å være årvåken to, tre ganger om dagen.  Årvåkenheten preger tekstene hans. Og språket har noe av den samme evnen til å stanse tiden som Proust har.

Jeg vil anbefale alle som er nysgjerrige på Handkes forfatterskap å begynne med  ”Hjemreisen”.

Det har heller ikke vært lett for Knausgård å fortsette. Han fulgte opp etter en lang tids pause med en bok som ble hyllet av mange, ”En tid for alt”, men som jeg tidvis fant ganske trettende. Han sliter. Så løser han problemet sitt med å ta den enda lenger ut enn med debuten ”Ute av verden”, med ”Min Kamp”. Han bare fortsetter, og fortsetter på noe som enten er terapi, eller vil virke motsatt. Han er litteraturens Sindead  o’Connor. Så nakent, så ærlig. Slik oppfattes det av oss. Og sikkert også av ham.

De fleste kritikerne hyller ham, men det er noen kritiske røster også. Jeg synes tidvis, særlig i begynnelsen at teksten er løs og lite tett i del 1 av ”Min kamp”. Det drar seg til mot farens død. Siste halvdel er sterk. Tettere enn vi kommer på Karl Ove, broren og farmora kommer vi sjelden på noen, for ikke å snakke om det stedlige. Farmors hus.

Det Knausgård gjør er likevel umoralsk.    Han gjengir samtaler med andre, trekker uskyldige inn prosjektet som opplagt vil trives dårlig med å være der. Det betyr ikke at jeg mener at han burde latt vær å utgi dette. Men det bør koste noe å gjøre sånn som dette.

Det er nesten litt trist at det er så enkelt å utlevere seg og sine. Jeg foreslår mellom fem og ti piskeslag for å få utgi bøker av denne typen. Om forleggeren tar i mot disse piskeslagene, eller om forfatteren og forlag deler på straffen spiller ingen rolle. En slik ordning tror jeg heller ikke Knausgård hadde hatt noe i mot.