Men jeg ser poenget ditt likevel. Jeg tror det ville vært godt for Knausgård selv å få noen offentlige piskeslag, slik at han slapp å gi seg selv dem, alle. Det må være en svært blandet glede å motta så mye hyllest for nettopp disse kamp-bøkene.

En del av de som er i hans familie og som har blitt trukket inn i bøkene har reagert på hans fremstilling av dem. Selv om de viktigste har lest manus på forhånd. Hva er det som er umoralsk? Det er et retorisk spørsmål, jeg stiller det selv, men har ikke noe svar. Finnes det moral, umoral, i kunst, eller er den amoralsk? Jeg synes det er et vanskelig spørsmål i stille i forhold til kunst. Er ikke noen av kunstens mening, hvis en kan si det slik, å sette søkelyset på det vedtatte, det vi ser som moral, norm, og få oss til å tenke annerledes? Våkne? Eller er det et romantisk kunstsyn? Hvor langt kan man gå i kunst? Kan man male bilder med en død manns hånd? Kan man skrive en roman som går så tett på eget liv som ingen selvbiografi ville gjøre det, og samtidig utlevere andre? Hva ved en selv og andre er det som utleveres? Deres sannheter? Deres erfaringer? Deres sårbarhet? Likevel: Sett gjennom forfatterens blikk, og derfor egentlig hans (i dette tilfelle) sannheter, erfaringer, sårbarhet. Selv om han setter de andre i en sårbar posisjon, fordi det kunne bli tolket som den ene Sannheten. Vi har så lett for det. Vi ser etter Sannheten. Det er enklere enn å forholde seg til flere, mange, mulige sannheter – eller at det kanskje ikke finnes noen sannhet i det hele tatt.

Kanskje vi som lesere skulle få vår andel av piskeslagene?